Restaurering av bilder
Jeg tar vare på alle skannede bilder i sin opprinnelige tilstand uten noen form for manipulasjon.
Men dessverre er noen av bildene i så dårlig forfatning at de ikke er presentable
uten en liten omgang retusjering. Jeg henter meg da en kopi fra fotoarkivet i sin
opprinnelige oppløsning som jeg kan begynne arbeidet med.
Når man starter med retusjeringen av et bilde så er det viktig å beholde en så stor
oppløsning som mulig. Men hvis datamaskinen begynner å gå sakte og man ikke får
gjort det man skal uten å måtte vente så går jeg noe ned på oppløsningen. En høy
oppløsning har noen fordeler. Man stiller litt friere til å lage fotokopier i forskjellige
størrelser. Man har muligheten til å forstørre et utsnitt av et bilde uten at det
blir kornete. Og man trenger ikke å være så veldig nøyaktig med retusjeringen hvis
man eksempelvis vet bildet skal skaleres ned til bruk på internett seinere.
En
ting kan man bare slå fast. Hvis det er detaljer i bildet som er borte, så er de
borte for godt. Den eneste måten å gjenskape slike detaljer på er å «låne» detaljer
fra enten andre områder på bildet eller eventuelt fra helt andre bilder med samme
motiv. Og da er det opp til den som retusjerer hvor mye «kunstnerisk frihet» man
vil tillate seg uten at det går på bekostning av bildets autentisitet. I mine øyne
skal det ikke mye retusjering til før bildet går fra å være et historisk dokument
til kun å være et bilde av ren kunstnerisk verdi. Og det er selvfølgelig helt greit
så lenge man er klar over forskjellen og at man lanserer bildet som nettopp det.
Jeg lar fargeblanse, kontrast og lyshet være urørt og begynner med å fjerne flekker
og sprekker. Dette fordi flekkene kan påvirke resultatet av automatiske justeringer
man måtte finne på å ta. Det kan hende partier av bildet oppfattes som urene eller
uryddige. En vanlig måte å korrigere dette på er «airbrushing».
Når bildet begynner å se rent og pent ut så er det på tide å justere fargebalanse
og kontrast. Hvis partier i bildet er for mørke eller lyse så justeres også dette.
Om det er et sort/hvitt-bilde så sørg også for at det er nettopp det og ikke i en
eller annen fargenyanse.
Lagring
Når du er fornøyd med resultatet eller har gått lei så er det på tide å lagre bildet.
En viktig detalj det er verdt å få med seg er at bildeformatet JPEG (ofte forkortet til JPG)
bruker en komprimeringsmetode med kvalitetstap. Det vil si at for hver gang du åpner og lagrer bildet
så vil bildet miste informasjon og kvaliteten bli dårligere og dårligere.
Det er derfor i bevaring- og redigeringsøyemed viktig å bruke et bildeformat som ikke forringer kvaliteten.
Jeg bruker for det meste TIFF (ofte forkortet TIF).
TIFF-formatet er et av formatene som er offentlig godkjent i Norge for langtidslagring av informasjon.
Til slutt kort om fargelegging
Er man kunstnerisk dyktig så er det fullt mulig å lage troverdige fargebilder av sort/hvitt-bilder.
Jeg synes det da er på sin plass å gjøre litt research på forhånd. Rett og slett sørge for at klærne har korrekte farger
og at husene hadde nettopp den fargen på akkurat den tiden.
Men å fargelegge et bilde og samtidig gjøre det helt naturtro er svært vanskelig. For hudfargen i et ansikt består ikke av bare
en farge, men av tusenvis av nyanser. Dette må tas hensyn til med tanke på dybde, lyssetting og skygger og i forhold til andre
farger på bildet. Alle disse hensynene gjør at prosessen blir svært tidkrevende. Jeg har jobbet med bildemanipulering i snart tjue år og er fortsatt en novise når det kommer til fargelegging. Og jeg har fortsatt til gode å se noen gjøre dette overbevisende.
For folk flest vil nok det naturlige valget være å beholde et sort/hvitt-bilde nettopp sort/hvitt.
Ved presentasjoner synes jeg det kan være flott å legge til en anelse gult i bildet for å understreke at dette er et bilde med historie.